Været var grått, skylaget lavt, det hadde regnet mye, men sikten var god. Vi luntet avgårde til historier om planter, dyr og folk i dalen. Snart så vi blå-isen foran oss. Den lå innsvøpt i tåke. Foran breen fosset vannet. Litt nedenfor, på den andre siden, lå en skamslått bru. En turleder tråkket ut i på noen steiner, en annen fant frem tau og en passasje ble opprettet på gjenværende bru og stein. Det ble min tur i køen, vannet skummet over støvlene, men jeg kom meg trygt og tørrskodd i land.

Raet opp til breen var den tyngste stigningen på turen. Noen spratt opp som geiter, mens andre gikk rolig og stoppet opp av og til. På toppen ble tau og brodder festet. Jeg mimret, for tredve siden var jeg her på klassetur. Breen stod nærmere raet den gangen. - Isen må ha minket kraftig, kom jeg frem til.

Breen var åpen og hard. Steg for steg ble "trapper" hogget for å lette oppstigningen. Inne i isen blir det "krigsråd". Det besluttes å gå mot toppen av breen og ikke returnere veien vi kom. Dette var plan B og en forlengelse av turen, vannføringen i elva var vår store bekymring.

Eventyrisen er imponerende med sine spir, kløfter, huler og "nål øyer" nederst. Over kommer lange flate partier. Vi gikk hele veien opp. Etterhvert kom også sola frem. Vi nøt "påskeværet" en stakket stund før vi forlot breen. Fri fra brodder og tau kjempet vi oss så nedover dalsiden. Turen ble lengre enn planlagt og nå stod det om en god plass rundt middagsbordet :-).